Å være i fortellingen

0
136

Jeg har sett de to første episodene i TV serien 22. juli på NRK og syns det er en glitrende og berørende serie hvor små fortellinger flettes sammen til noe betydelig. Jeg var ikke i Oslo den dagen det skjedde, jeg var ikke hjemme. Hjemmet mitt er ikke langt unna Y – blokka som nå er bestemt skal rives (fysj), Deichmanske hovedbibliotek som nå ikke lenger er et bibliotek og dyrebutikken, hvor jeg kjøpte dyrefor, som nå er lagt ned. Jeg var på min egen «sommerøy» (ikke min bokstavelig) og satt i skyggen for den sterke sommersola som når jeg nå reflekterer over det, sto nostalgisk høyt på himmelen. En fastboende nabo kom løpende for å fortelle at en bombe var gått av i Oslo. Jeg kviet meg til å reise hjem, redd for at alt var endret i Oslo, redd for at jeg ikke lenger kunne gå min vante rute fra hjemme og ned til Oslo sentrum, enda mer fylt av frykt for at jeg kjente noen som var blitt direkte rammet.



Samtidig som serien sendes, foregår det en mildt sagt konflikt i Iran, det er en kamp på mange plan, ikke minst en kamp om narrativet.
Det er hevdet at fortellingen er menneskets mest effektive og kanskje den eneste måten å redegjøre for sine erfaringer på. Gjennom fortellingen kan vi vise glimt av vår indre verden og utveksle erfaringer med andre mennesker. Vi lærer automatisk å fortelle fra vi er barn av, fordi det er på den måten vi skal redegjøre for oss og det som skjer med oss.

Samtidig har nasjon, stat, gruppe eller lignende har dyrket fram de store nasjonale eposene og ofte sett på de små hverdagslige og personlige fortellingene som dysfunksjonelle eller truende elementer i de store eposene som skulle/skal fremmes. Fortellingene skulle være store og enestående for å sikre en rik framtid. Dette har endret seg.
De personlige nyansene fra enkelt individer har blitt viktig for å forstå rikdommen i en kultur og et samfunn. Men det skulle en god del modernitet til for at de personlige fortellingene, fortellinger om det enkelte individ, skulle få plass i et offentlig rom. Det fantes selvfølgelig autobiografisk materiale før vår tid, men da var dette uløselig forbundet med Gud, det handlet ikke om jeget, men om sjelen. De personlige fortellingene, episoder fra «den gangen jeg» var avhengig av at jeget steg ut av fellesskapets kultur og domene.

De personlige fortellingene forholder seg likevel til en grunnfortelling, den store fortellingen. Grunnfortellingen i våre liv kan være fortellingen om kristendommen, fortellingen om et politisk parti, fortellingen om krig. Det er flere fallgruver og faremomenter som man også bør være klar over når man hører en fortelling. Det foregår en rekke posisjoneringer når en fortelling formidles, det er mye som kan utelates i det man ønsker å «strømlinjeforme» en fortelling inn i en overbevisning. En fortelling er bortenfor fakta og det falske. Fortellingen er ikke fakta sann, fordi det foregår så mange prosesser mot en formidling av en fortelling. Men en fortelling kan heller ikke kalles ren løgn, fordi den formidler erfaringer. Fortellingens verdi ligger i forståelsen og troverdigheten. Jeg forteller om da jeg snublet i skolegården første dag på videregående, da jeg låste meg ute av hotellrommet og måtte sove en natt på toalettet i Danmark, om da jeg framkalte et fall på glatta fordi jeg forsto jeg kom til å ramle uansett, jeg forteller dette utfra en bestemt posisjon til en bestemt kontekst jeg ønsker å skrive meg inn i. Synet på meg selv og møte med konteksten og måten jeg ønsker å framstå på, fører til at jeg foretar noen valg i fortellingen for fremme mitt forhold til konteksten. Man skal alltid være obs på den som forteller fortellingen, for hvem forteller hvem og hvorfor?

En av Æsops fabler forteller om en mann og en løve som vandret sammen. Ordene falt mellom de to og gikk over i skryt av egne bragder, dette førte til at de ble uenige om hvem av dem som var den sterke og modige av dem. De kom etter hvert til en statue. Statuen framstilte en mann som kvelte en løve. «Se», sa mannen, «der ser du bevis på hvem som er den overlegne og sterkeste av oss.» Løven svarte: «Det er din versjon av fortellingen. Om vi løver var kunstnere, ville du hatt for en løve under en menneskets fot, tjue mennesker under en løves pote.»

Som sagt handler det å fortelle blant annet om posisjon. Det er ofte den sterke og verbale som får anledning til å fortelle og forme en fortelling som igjen danner grunnlag for en ide, tro eller en kultur. Du kan sikkert kikke inn i din egen familie og se at det er en som får fortelle familiens fortellinger når familien samles.

En annen komponent som er viktig ved fortellingen, er nærværet av den andre. Fortellingen har sine røtter i et fellesskap og kommer fra en tid hvor all kunnskap ble overlevert muntlig, lytteren var her en viktig faktor. Nærværet av denne instansen påvirket fortellingen gjennom å korrigere, utdype og gjenfortelle, lytteren eide fortellingen sammen med fortelleren og disse to instanser kunne gjerne bytte rolle. I dag blir fortellingen formidlet gjennom en rekke ulike medier, det vil ikke si at man kan utelukke nærværet av den andre – å fortelle handler også om å være bevist den andres nærvær og å miste eierskapet til fortellingen. Fortellingen er ment til å formidles videre, der kan den endres fordi nye fortellere foretar sine valg og posisjoner i formidlingen.

Det er viktig at fortellingene lever i et polyfonisk landskap, det vil si at vi trenger mange fortellinger for å romme et mangfoldig samfunn.
15. januar er den store fortellerdagen. Finn en lytter, en mottaker og fortell en fortelling denne dagen og gjerne andre dager også.

Comments

comments