Å sitte på en flyplass

0
114

Det er lørdag morgen, jeg sitter på Gatwick og det er en og halv time til flyet går. Jeg er som vanlig ute i god tid. Da kan jeg betrakte det karnevalske ved å være på en flyplass. Det første man merker seg ved å være her, er støyen. En flyplass er et overgangssted, man blir ikke værende lenge, men man venter og med det bærer man med seg sine private fakter, det gjelder også lydene. Jeg lurer på hva hvilepulsen til det som arbeider her er? De er jo konstant omgitt av flyktige møter med andre.

Her er det lyder av små barn som kommer med sine kraftige hvin, noen snakker i en telefon, kaffemaskiner spruter ut kaffe, koffert blir trillet hastig, rulletrapper med svake dunk. En ungdomsgjeng er ivrig høysnakkende, kanskje de skal på studietur eller ferie? Det ligger et slags uforanderlig sus over flyplassen. Innimellom høres det et pling over høyttalerne og en metallisk stemme bryter igjennom, stemmen etterlyser passasjerer, opplyser om gate endring eller om sikkerhet. Dette er lyder uten mening, de angår deg ikke, de lager et rom som du oppholder deg i for et øyeblikk.

Det er ingen store følelser på en flyplass, de avventende. Det er ingen overstadig lykke eller sorg over å reise til eller fra. Følelsene er sperret inne av andre menneskers nærvær, man skal ikke gi seg tilkjenne blant de andre.

Her er kroppene et oppholdssted, mens tankene er hjemme, borte, i flukt med noe annet. Derfor er det ikke noe nærvær her, kropp og tanke henger ikke sammen, er ikke i et med å være her. Dette er bare midlertidig, det gjelder å være økonomisk og ikke investere i sitt opphold på flyplassen.

Her på Gatwick er det bokhandler rundt hvert hjørne og det er ikke så rart, for det er et ypperlig sted å lese, da kan du hvile i det faktum at du egentlig ikke er her.

Comments

comments