Å se nærmere på funksjoner

0
36

Studentene på fortellerkunst skal rett rundt hjørnet framføre sine personlige fortellinger, så dette har vært fokus for tema i undervisning. Egentlig har dette vært mitt tema å undervise i, men på grunn av omrokkeringer av ansatte, var det meningen at en annen skulle overta. Slik gikk det ikke, så det ble delvis mitt denne gangen også, uten at jeg kunne følge en helhetlig prosess. Uansett, siste undervisningsøkt inneholdt et fokus på lingvisten Roman Jakobsons funksjoner.
Undervisningsøkten besto derfor av følgende elementer:

Referensiell funksjon – her er kommunikasjonen knyttet til kontekst. Studentene gikk i par, hvor den ene var en “blind” lytter og fortelleren beskrev først rommet man befant seg i og deretter landskapet i fortellingen man arbeidet med. I følge Brian Sturm som jeg skrev om her om dagen, er utgangspunktet for lytting at lytteren føler seg trygg og og har det komfortabelt i den reelle konteksten. Men hvordan lage en bro fra den aktuelle konteksten til selve fortellingens rike? En lærdom å trekke er at en sanselig beskrivelse i begynnelsen av fortellingen kan hjelpe lytteren inn i fortellingen.

Emotiv eller ekspressiv funksjon – faktoren avsender eller forteller i vår tilfelle. Fortelleren blir dermed i fokus, her arbeidet studentene med å lage kommentarer til selve fortellingen. Disse kommentarene synliggjør fortelleren, noe som strider imot Brian Sturm, hvor lytteren ønsker fortellingen i fokus. Samtidig tenker jeg at kommentarer styrker kommunikasjonen mellom forteller og lytter, selv om det kan ta noe fokus bort fra selve fortellingen.

Konativ funksjon – da er lytteren i fokus. I følge Brian Sturm ønsker lytteren å se og høre fortelleren. Med denne funksjonen eksperimenterte vi, vi delte gruppen i to, lytterne gikk ut av rommet og fortellerne spredte seg rundt i rommet. Når lytterne kom inn, ropte fortellerne lytterne til seg og prøvde å holde dem. Etterpå gikk den andre halvdelen ut av rommet, fortellerne spredte seg og da lytterne kom inn, fortalte fortellerne ikke før de fikk blikkontakt med lytterne.

Den faktiske funksjonen – her er det direkte kontakt mellom lytter og forteller. Vi lekte med å variere mellom lyttermarkører som nikking med hodet og mangelen på lyttermarkører som å se bort.

Den siste funksjonen vi tok for oss var den metaspråklige funksjonen – fokus er å kunne forstå koden. Studentene fortalte på gobeligo i par og partneren måtte gjenfortelle det som ble fortalt. Nå handler ikke koden bare om det språklige, selv om dette er fokus hos Jakobson, men også å forstå en fortellersituasjon, noe som ikke alltid er opplagt at man forstår man skal delta i.

Den siste og viktige funksjonen — den poetiske, tok vi ikke for oss, fordi den arbeider vi ofte med.