Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Å innskrive seg selv

Straks reiser jeg til Uppsala i Sverige for å delta i nettverket for nordisk erotisk folkediktning. Det blir stas, men over til dagens tema som er mer teoretisk. For noen uker siden skrev jeg om Virginia Woolfs «Et eget rom». Det er jo forunderlig at jeg akkurat har vært i Sussex, Woolfs rike, og funnet en annen feminist: Hélène Cixous. Det kan være at jeg henger etter, men slik er det. I 1976 skrev hun artikkelen «The laugh of the Medusa» som jeg nå sitter med framfor meg.

Cixous skriver om den rikdommen som følger med kvinnen: «I wished that that woman would write and proclaim this unique empire so that other women, other unacknowledged sovereignes, might exclaim: I, too, overflow; my desires have invented new desires, my body knows unheard – of songs.” Hun skriver om den skammen og frykten som følger med og som gjør at kvinnen ikke våger å skrive seg inn i historien. Og hvorfor skal kvinner skrive, eller hvorfor våger ikke kvinner å skrive: «Because writing is at once too high, too great for you, it’s reserved for the great – that is for ‘great men’ and it’s ‘silly’. Kvinner har skrevet, sier Cixous, men det var som onani, noe hemmelig, en liten avløsning, noe som førte til skam og ble dermed gjemt bort i en skuff.

Cixous ser på skrivingen som noe kroppslig, for kvinners kropp har blitt fremmedgjort og objektivisert og ved å skrive tar kvinnene igjen eierskap over egne kropper: «it will tear her away from superregoized structure in which she has always occupied the place reserved fpr the guilt (gulity of everthing, guilty at every turn: for having desires, for not having any; for being frigid, for being ‘too hot’; fo not being boh at once; for being too mother and not enough; for having children and for not having any; for nursing and not nursing …).. //..// a woman without a body, dumb, blind, can’t possibly be a good fighter.” Å synliggjøre seg selv i det offentlige rommet er en fysisk handling, gjennom dette materialiserer kvinnen sine tanker.

I går leste jeg en kronikk, som kan utdype disse tankene. Kronikken omhandler politikeren Lan Marie Berg og all den hetsen hun gjennomgår som politiker. Om man leser hatkommentarene knyttet til henne som person og politiker, fornemmer man et forsøk på å objektivisere det kroppslige. Det er gjerne angrep på kropp og hva man ønsker å gjøre med kroppen. Alt for å kaste skam over den unge politikeren. Det er beundringsverdig at det (iallfall tilsynelatende) preller av henne.

Comments

comments

It's only fair to share...Share on Facebook
Facebook
Share on Google+
Google+
Tweet about this on Twitter
Twitter
Share on LinkedIn
Linkedin

The author

Fortellerkunstner siden 1996 StorytellingArtist since 1996