Å fortelle i en black box innebærer en kontekstualitet som ligger langt fra ”å fortelle ved bålet” – altså en tett sammenheng mellom forteller og lytter som ofte kan påpekes som et av uttrykkets styrker. I en black box fordrer rommet en annen form for dramaturgi.

Kanskje det aller mest krevende rommet jeg har fortalt i, i den sammenheng er Barbican i London, hvor jeg var så heldig å opptre i 3 ganger mens Crick Crack holdt til der. Første gang var i 2005, hvor jeg delte aftens program med Mats Rehnman. Programmet het ”At the top of the iceberg”, en nervøs og klønete framtoning ble det. En vandring fram og tilbake i et behov for å fylle opp den tomheten et slikt rom bærer med seg. Selve ”black box” er i teater sammenheng et relativt nytt scenerom – 1960 – 70 tallet og kommer fra den fattige scenekunstnerens behov for et spillerom, et tomt rom var mulig å få tak i hvor som helst. Senere har argumenter for black boxen vært at her kan man dyrke fram den virkelige skuespillerkunsten. I dag er ikke black boxen en billig affære, verken å leie eller å bygge som vi har erfart på HiOA. Studenter trakter etter dette rommet som det mest optimale scenerom.

I 2007 delte jeg Barbican kvelden med armenske Vergine Gulbenkian, hennes fortellinger var sjeldent fantastiske! Denne gangen fortalte jeg erotiske fortellinger. Dette er heller ikke et materiale som egner seg i en black box, det er humor som er det vesentlige, humor dyrker et fellesskap og er uformell i sitt uttrykk. For meg fordrer en black box en sterkere koreografi.
I 2009 hadde jeg hele kvelden alene og programmet het: Seamless and seemingly speechless” – og da hadde jeg omsider forstått konseptet.

Comments

comments