Å dissekere eget minne

2
301

Denne uken har det vært eksamener i Bachelorprosjekter på OsloMet. Jeg har ikke vært involvert i dette som tidligere på grunn av dosentsøknaden, men jeg ville se de studentene jeg hadde på fortellerkunst. En «forestilling» berørte meg veldig og det var Rahels estetiske akademiske framlegg om rasisme. Dette er et tema som opptar meg naturlig nok, da jeg har en mørkhudet sønn og som jeg har skrevet en kronikk på nrk.no her.

Det interessante i hennes innlegg var hvordan hun dissekerte et minne. Slik jeg forsto Rahel, var henne metode og se et minne fra flere synsvinkler. Det var iallfall den metoden hun nevnte. Det er absolutt en god metode, og det er flere. Her snakker jeg utfra at minnet ditt skal danne grunnlaget for en formidling, eller et verk.
Andre metoder er: gjenfortelling – altså det å få andre til å gjenfortelle ditt minne, både i du – form og tredje form. Det gir en avstand som gjør at du for eksempel kan se hva som mangler.

En annen måte er å arbeide med farger, at du framhever bestemte farger. Da nærmer du deg en form for fiksjonalisering av minnet. Du trekker fram bestemte elementer for å skape en fortelling som kan formidle noe til andre.

Videre kan du bytte ord, bruke synonymer og se hva det gjør med et minne og så kan du fortelle i ulike modus. Et minne er ikke en stagnert artefakt, men noe som lever med tid og påvirkes av kontekster. Vi eier i oss en rikdom, mer enn vi husker, men som kan dukke opp som en ressurs eller som en gåte idet vi befinner oss i ulike rom. Selvfølgelig bærer vi alle på noe som er traumatisk og vanskelig å sette ord på. Det som er det fine, er at det også er viktig å glemme.

Comments

comments

2 COMMENTS

Comments are closed.