Å bli et tre – gresk myte

0
182

Filemon og Baukis var navnet på et gammelt ektepar. De var svært fattige, bodde i en gammel hytte og hadde lite å leve av. Nå var de blitt meget gamle og hadde enda mindre å leve av.

En dag fikk de besøk. Det var to vanlige menn å se til, men de var alt annet enn vanlige. Det var selveste Zevs i følge med Hermes. De hadde reist ned til jorden for å se hvordan det sto til blant menneskene. Zevs ville prøve ut hjertelaget deres. De hadde derfor kledd seg ut som tiggere. De gikk fra by til by, fra hus til hus, banket på en dør, snart på en annen og ba om hjelp – ba om mat og klær og et sted å sove. Men de fikk nei. «Vi gir aldri til tiggere», var det en som sa.
«Vi har nok med oss selv», «Pakk dere vekk eller slipper jeg hunden løs og da skal dere nok få farten opp!» sa andre.

Aldri hadde Zevs trodd at menneskene var så lite hjelpsomme mot hverandre – og jo rikere de var, desto mer hårdhjertet så de ut il å være. Han ville helst slutte vandringen og dra opp til Olymp igjen, Hermes mente de fikk prøve litt til. De sto akkurat utenfor en elendig hytte og snakket om dette, og så sa Zevs plutselig: «La oss banke på her, så får vi se hvordan de aller fattigste tar imot oss.»

Ja, så banket de på. Døra gikk opp, en gammel mann kom ut og etter ham en gammel kone. Usselt kledd var de, men så strålte ansiktene deres opp. «Får vi gjester?», sa de. «Det var sannelig moro, det er lenge siden sist. Kom inn, kom inn! Dere er sikkert trette og trenger å hvile, og litt mat skal det vel blir råd med.
De to fremmede takket og gikk inn, og Filemon og Baukis – for de to var det – disket opp med det vesle de hadde, litt geitemelk og brød og ost, en kjøttbit og en krukke honning o litt frukt. Gjestene satte seg til bords, og Filemon og Baukis satt og så på mens de spiste, hjertens glade begge to, fordi maten så ut til å smake.
Da gjestene hadde hvilt litt etter maten, sa de at de gjerne ville ta en tur opp på en fjelltopp i nærheten. De hadde lyst til å se utsikten derfra. «Ja, jeg skal bli med og vise vei», sa Filemon straks, og Baukis sa: «Jeg vil også bli med, det er så lenge siden jeg har vært til fjells.» Alle fire ga seg i vei. Det gikk smått for de to gamle var dårlige til beins, men opp kom de.

Mens de sto der og så utover, løftet den ene fremmedkaren staven sin – og se! Det tok til å flomme vann over hele sletta der nede, som om en stor dam skulle være sprengt. Trær og hus gikk under i vannet. Filemon og Baukis skrek høyt ab skrekk og slo armene om hverandre. «Å, hvordan går det med hytta vår? spurte den gamle kona.
Men noe så rart! Hytta deres sto, det så ut som den løftet seg over flomvannet. Og ikke nok med det: Det var ingen hytte lenger, det var et stort hvitt hus – nei, det var et strålende slott. Eller var det et tempel? Det var det nok, for helt herfra kunne de se de skinnende rekkene av hvite marmorsøyler, og utenfor sto det en billedstøtte, en støtte av en gud – en støtte av Zevs.

Nå forsto de gamle hva slags gjester de hadde fått. De falt på kne foran gudekongen. «Store Zevs, vi visste ikke at det var du som kom til oss,» sa de.
Da smilte Zevs, «Nei, det visste dere ikke,» sa han. «Men fordi dere tok så vennlig imot de to mennene dere trodde var vanlige tiggere, vil jeg lønne dere stort. Dere skal bo i tempelet mitt der nede og skal ha oppsyn med det så lenge dere lever, og dere skal få et ønske hver. Si meg nå Filemon, hva ønsker du deg mest av alt på denne jord?»
Den gamle mannen behøvde ikke å tenke seg om, han svarte øyeblikkelig: «Mitt høyeste ønske er at jeg aldri skal skilles fra Baukis,» sa han.
«Og du Baukis, hva ønsker du?» «Jeg behøver ikke å ønske meg noen ting,» sa den gamle kona. «For Filemon har ønsket for oss begge to. Heller ikke jeg kan ønske meg noe bedre enn at vi to får være sammen, slik at ikke engang døden kan skille oss.»


«Det dere ønsker, skal dere få,» sa Zevs – og i det samme ble både han og Hermes borte rett for øynene på de gamle.
Filemon og Baukis levde i flere år etter dette. Til slutt var de så gamle og skrøpelige at de nesten ikke kunne gå. En kveld sto de på tempeltrappa og så på solnedgangen.

De sto og holdt hverandre i hendene som de alltid pleide. Da kjente Baukis med ett at hånden hun holdt i, ble hard og knudrete som et tre. Hun så forskrekket opp på mannen sin – han var ingen mann lenger, han var omskapt til et stort eiketre. Og Filemon så at Baukis ikke var Baukis lenger, den gamle kona var blitt til et vakkert lindetre med lysende grønt løv. De rakk så vidt å hviske til hverandre: «Farvel du kjære, og takk for hver ag vi har levd sammen» – så døde hviskingen bort. Vinden rusket svakt i eikeløvet og lindeløvet, og sola forgylte de to tretoppene med det samme den gikk ned. Filemon og Baukis hadde fått oppfylt sitt ønske.

Comments

comments