#644 Før Pandoras krukke

0
207

Pandoras krukke er fortellingen om hvordan menneskenes syn på og forhold til verden ble bedervet av all den motstand du kan finne som: sykdom, krig og lignende. Dette var gudenes hevn på at menneskene fikk makt gjennom ilden. Sammen med alt det bedrøvelig som kom ut av krukken til Pandora, kom også håpet. Så vet man da ikke om håpet er til for å dempe smerten eller for å forlenge og forstørre smerten.

Uansett, dette var en fortelling jeg ønsket å arbeide med en gang, men så langt kom jeg ikke. Jeg hadde begynnelsen og den kommer her:

I begynnelsen var det som var ikke hva det var

og hva det var visste ingen
Alt var til stor forvirring

Ingen kjente til jord eller sjø eller en dekkende himmel
det som var nede var så oppe

Oppe var nede

det runde hadde fire kanter

fire kanter var en strek

streken gikk som en bølge

og bølgen gikk i tusen biter

det var formløst frekt
og rotete rundt

ufruktbare frø fløy ufritt

spirer svevet som tunge steiner

det fantes ikke jord med fast substans
det fantes ikke flytende sjø
det fantes ikke gjennomsiktig luft

ingenting fløt eller hang
men alt var flytende
ingen sol skinte

heller ingen måne speilet seg i dens glans

Ingen visste hvor de for

med hvem

atomer strevde seg målløst omkring

kulden var varm
det hete var som is

ingen form var satt

tungt var lyset og det myke var hardt

Tid fantes ikke, så tiden sto ikke stille, men den gikk heller ikke

I dette fantes det bare en som kunne herske

Kaos

men for han var det likegyldig
Herskeren Kaos kunne ikke beskrives det fantes ikke lys å se han i.
Han delte trone med sin kone, Natten
Hennes kappe var sort, og enda sortere var hennes omriss. Hun var ikke
omgitt av et guddommelig lys, som lyste opp i det formløse rommet
Kaos og Natt hadde en sønn, Mørke.
Mørke styret sin far Kaos ned fra tronen, så mørke hersket over Kaos
Mørke tok sin mor Natt som hustru.

Her fantes det ikke regler og lover

Med Mørke fødte Natt sin datter Dag, og hans søster Lys.

Dag og Lys overtok makten fra sine foreldre Natt og Mørke.

Først da åpenbarte rommet seg.
Dag og Lys så seg om i det forvirrede rommet
de så uttallige muligheter
de så at det meningsløse
og det målløse
var ikke til for ingenting

De ville skape noe vakkert.
Bevisstheten om det storslåtte våknet
Men de trengte hjelp, de hadde ikke kraft til å skape med

Dag og Lys fikk barnet Eros
Og med hjelp av Eros kraft skapte de sjøen og Gaia, jorden den
bredbrystede jorden.

Men Gaia var ikke vakker da som nå.

Ingen trær svaiet sine tynne grener i vinden.

Ingen planter blomstret i dalene.

Gress grodde ikke på slettene.

Alt var stille

nakent

ubevegelig

Eros handlet i sin natur. Han stakk sine livgivende piler i det kalde
kjødet til Gaia. Den brune overflaten ble dekket med frodig fruktbarhet.

Vakre fugler i alle slags farger fløy gjennom den grønne friske spirende
nyfødte skogen.

Dyr av alle slag beitet i det grønne gresset.

Kvikke hoppende fisker, svømte gjennom de sterke strømmene.

Alt var liv,

glede

og bevegelse.

Gaia reiset seg fra sin apati og betraktet alt som allerede var gjort til hennes
fordel. Og for å sette kronene på verket, fødte hun himmelen Uranos.

Gaia fødte himmelen Uranos, som også ble hennes mann. Sammen overtok
de makten. Uranos var full av begjær, han la seg rundt Gaia og knuget på
henne. Så stort var hans begjær at de fikk noen kjemper til barn.

Først fikk de 12 titaner, seks sønner og seks døtre.
Så fikk de tre kykloper.
Så tre uhyrer med hundre hender.

Men Uranos var redd for sin makt. Han var redd for at hans barn skulle
ta hans makt fra han. Så han knuget seg enda hardere fat i Gaia. Og
barna slapp ikke fri. Det ble stengt inne i sin mors mage, i jordens indre
hule.

Kyklopene kunne sitt håndverk. De smidde en sigd. Den yngste av
Titanene, den modigste, Kronos, tok sigden og gikk til sin mors skjød.
Her skar av penisen til sin far, Uranos. Uranos for tilbake i smerte. Han
slapp taket på jorden. Penisen ramlet ut i havet, dens sæd ble til skum.
Og ut av skummet steg kjærlighetens gudinne, Afrodite frem.

Kronos tok makten fra sin far, Uranos. Uranos kastet en forbannelse på
Kronos, om at en dag ville han lide samme skjebne som sin far led. En dag
ville et av hans barn ta fra han makten.

Titanene ble de nye herskerne, med Kronos i spissen. Kronos tok sin søster
Rhea til hustru. Da Rhea ble med barn, husket Kronos forbannelsen og han
ble redd. Så fort Rhea fødte sitt første barn, Hestia, kom Kronos til henne.
Han strakte fram sine hender og Rhea ga med glede sitt barn i dets fars
armer. Men stor ble forskrekkelsen og forferdelsen, når hun fikk se at Kronos
åpnet sin munn og slukte barnet levende.

Det andre barnet Hades, led samme skjebne.

Det gikk bedre med tredje barn, Demeter.

Også det fjerde, Poseidon, ble til føde for sin far.

Hera, det femte barnet endte også i sin fars mage.

Men da Rhea ble gravid med det sjette barnet, ville hun det annerledes.
Da hun fødte dette barnet, tok hun stein og kledde det opp som et
nyfødt barn. Så når Kronos kom, ga hun han steinen, som Kronos
slukte. Han kjente likevel ikke forskjell. Når Kronos gikk sin vei, tok hun
sitt siste barn opp i armene og ammet det. Men hun viste at det ikke ville
være trygt der. Så hun dro til Kreta, der gjemte hun sin gutt, med navn
Zevs, i en hule. Det fikk han amme av en geit, til han ble sterk. Han ble
så sterk at før han kunne gå, rev han av et horn av geita.

Dette ble senere det vi kaller for overflødighets hornet.

Når han ble større, forsto han hva slags far han hadde. Han ville ta hevn.
Sammen med Metis, datter av en Titan, laget han en giftig drikk. denne
drikken ble gitt til Kronos, som drakk den uten et ord. Men da begynte
han å brekke seg og ut kom steinen, denne ble verdens navle. Deretter falt de ut:

Hera,

Poseidon,

Demeter,

Hades

og Hestia.

Med Zevs i spissen, ble det en kamp mellom titaner og kronoider. Ved hjelp av
de uhyrene med 100 hender, vant Zevs kampen. Så fordelte gudene makten
seg i mellom. Zevs ble den mektigste, han skulle råde fra Olympos. Hestia ble
gudinne for hjem og ild, Demeter for fruktbarhet. Hades tok makten i dødsriket
og Poseidon i havet. Hera, henne glemte de. hennes skjebne var å være gift
med Zevs.

Først var det krig.
Elvene skiftet løp.
Fjell flyttet seg.
Jord og himmel visste ikke hvem eller hvor de var.
Det som var nede var opp og oppe var nede.

Så ble det fred.
Gudene fordelte makten seg i mellom.
Det ble orden og ro.
Alle fikk sine baner og skjebner.
Gudene festet og feiret i lange tider. Og i sene nattetimer moret de seg med å lage skapninger som de plasserte på jorden. Skapninger uten mål og mening.
Når gudene våknet av rusen, delte de overøste de jorden med gaver til sine skapninger, noen fikk pels, klør, vinger, finner slik at de kunne overleve på den nye jorden.

Mens gudene festet, satt det en på jorden. Han var verken gud eller skapning. Og i sin iver etter å være noe, tok han etter gudene. Han skapte en avbildning av guder. Han ga skapningen ånd og sjel. Men ulikt gudenes tilfeldige skapninger som gikk og så ned, fikk hans skapning to ben og gikk med løftet hode og kunne se opp på himmelen. Han skapte mannen.

Han ga mannen kunnskap om den nye jorden. Så en kveld snek han seg opptil Olympen og stjal den himmelske ild. Han ga ilden til mannen og da fikk mannen makt.

Den himmelske ild, som kunne varme mannen om nettene.
Ilden som hjalp mannen med hans føde.
Ilden som forsynte mannen med verktøy.
Ilden som ga mannen våpen, slik at han ble uovervinnelig blant jordens skapninger.
Ilden som gjorde den himmelske gud, skysamleren, rasende.
Det er her historien om Pandora begynner.

Comments

comments