3263 minutter siden tiden opphørte

4
276

Det er 3263 minutter siden tiden opphørte. Her ser det ikke ut, vinduer er skitne, uvaskede klær ligger omkring. Isak gjorde noe i går han aldri har gjort og uten bli bedt om, han hadde satt på vaskemaskinen mens jeg var borte. Så vi idet minste hadde rent bestikk. Men jeg spiser nesten ikke.

Daniel levde i cirka 11 027 dager, 14 timer, 57 minutter. Det er ikke mye. I dag må jeg prøve å klamre meg til noen rutiner, ellers kommer jeg meg ikke videre. Selv Atsjoo, hunden går rundt med et hengende hode. Ting er jo ikke som normalt. Det er bare katten som oppfører seg som før. Dagboken ligger igjen på kontoret, jeg aner ikke hvilke avtaler jeg egentlig har framover.

Enlarge

d7
Daniel og Ida

I går var vi i møte med begravelsesbyrå. Vi, Alex, Alex mor som har kommet fra Spania, Raluca, en av Daniels beste venninner og meg møtte flinke Irik. Ingen ”fremmede” skal tale i min sønns begravelse. Det vil si ingen prest eller gravferdstaler. Bisettelsen skal ikke ha preget av noe livssyn eller religion. Temaet er å være menneske, og at dette mennesket blir konstituert gjennom møter med andre. Vi skal gi minnene tilbake til Daniel, slik han ga oss minner. Vi ønsker en lys stemning, fylt med livskraft, selv om det nok er paradoksalt. Det var en spesiell ting Daniel likte mer enn annet og det skal være det første som møter de som kommer. Og kanskje hans spotifyliste avspilles.

Det er en del man selv kan bestemme når det gjelder begravelse eller bisettelse, så lenge du gjør det utenfor et kirkelig rom. For oss er det godt å sikre at alt blir gjort i Daniels betenkte nærvær. Han likte ikke å stikke seg ut, men var opphengt i detaljer. Han gjennomførte den godkjente IQ testen til Mensa Norge, men meldte seg aldri inn. Å smykke seg med slike ting, brydde han seg ikke om. I motsetning til hans mor, meg. Enkelte ting var for han så åpenbare at han sperret øynene opp om du ikke kjente til det samme.

Enlarge

d10
Daniel er oppkalt etter sin oldefar. Her er de to ute og vandrer.

Vi har bestemt dato, hvor og hva slags kiste og urne og blomster det skal være. Vi ønsket ingen bårekrans på kisten, eller det var vel mer meg som insisterte på det, jeg syns ikke noe om det. Isteden blir det noe annet. Vi har en grovskisse over hvordan kisten skal stå og over det seremonielle. Annonsen er laget.

Når og hvor det skjer, blir annonsert onsdag som kommer.

Hele tiden bærer jeg med meg bildet av hans siste smerter, der han la sin skjelvende hånd opp på hodet for å fortelle at han hadde smerter og trengte morfin. Så kunne jeg spørre han: ”Er du tørst Daniel?” ”Ja”, svarte han. Jeg løftet vannglasset med sugerør opp mot hans munn og han trakk tre drag. ”Takk”, sa min vakre sønn og døste tilbake morfinen.

Hans siste åndedrag var fredfylt, men likevel er jordskjelv i oss.

Blogglisten<img

Comments

comments

4 COMMENTS

  1. Det er så sterkt å lese, Heidi! Takk for at du deler! Takk for din verdighet i denne store sorgen !

Comments are closed.